Melsomvik er en liten plass i Vestfold med mye spennende historie. I prosessen med å finne ut mest mulig om det gamle maksinverkstedet kom jeg over en spennende historie fra 1700-tallet. Den står i Stokke Bygdebok og er bakgrunnen for at jeg valgte navnet Fru Lauretta:

En gjestgiverske

…Berte Katrine Olsdatter Vold, født Pahl, var datter av Ola Pahl, skipper i Tønsberg. Hun var gift med Ola Perssen Vold. Om disse skriver Lorens Berg (Stokke side 206): Han var født i Grimstad ca 1740 i Grimstad og nevnes i Melsomvik første gang i 1778 da han kjøpte huset etter Søren Nilsen. Og utover i 1780-årene rumsterte han svært. 1782 fikk han mulkt for ulovlig trelasthandel. 1783 søkte han om rett til å handle med brennevin, tobakk og salt, men ble nektet. 1783 pantsetter han en galeas ved navn «Fru Lauretta» som han visst samme år hadde bygd om til en brigg kalt «De 2de Brødere» på 37 kommerselester. Han måtte selge skipet våren 1785 til Mathias Lasken, gjestgiveren på Sundby. Ved sankthanstid samme år gjorde han oppbud, straks etter seilet han igjen ut som skipper -og sa farvel til Melsomvik.

Hustruen mente han var rømt, og i 1798 prøvde hun å få skilsmissedom. Ved mannens bortreise var hun blitt sittende igjen med en barneflokk (visstnok 5), helt ribbet. Selv huset var solgt vekk. Men Berte Katrine ga seg ikke. Hun søkte myndighetene om bevilling til å opprette Gjestgiveri i Melsomvik, og det fikk hun for halv betaling. Hun tenkte særlig å få søkning av folk som kom reisende til Møllebrukene på Melsom…

Denne historien har festet seg i minnet, og jeg har alltid respektert sterke kvinner som står på og ikke gir seg i motgang. Vår kjære Berte Katrine hadde kanskje ikke noe valg siden hun måtte brødfø en ungeflokk på 5. Jeg har foreløpig ikke klart å finne ut hvor gjestgiveriet hennes lå, men jeg skulle gjerne tatt en prat med henne og fortalt hvilken inspirasjon hun har vært for meg. Hvis hun, med sine forutsetninger fikk det til, ja da skal jeg jammen ikke gi meg med det første jeg heller.

Takk Berte Katrine!

 

Hentet fra Stokke Bygdebok, bind II, side 75-76 og Lorens Berg – Stokke: en bygdebok, side 206.

 

Kanskje var det slik «Fru Lauretta» så ut?